Ledere får ofte respons i form av evalueringer: I sin mest primitive – men utbredte form –  heter det: ”Du ligger på 4,5 i effektivitet, og på 3,2 i evne til tilbakemeldinger. Du ligger litt under gjennomsnittet av fire tusen andre ledere med hensyn til empati, og litt over gjennomsnittet av fire tusen ledere med hensyn til effektivitet i oppgaveløsningen.” Det hele er gjerne framstilt gjennom grafikk som viser gjennomsnitt og fordeling. 

Den store plassen som vies evaluering av ledere og organisasjoner ut fra desimaler og indikatorer, er ett av flere tegn på at vi søker å effektivisere oss, gjennom å effektivisere samtalen.

Når vi omdanner språk, innsikt og målsettinger til effektive minimum, og lar dette prege oppmerksomheten, skjer det noe med vår måte å tenke og snakke på.  I organisasjonssosiologien er det i ferd med å dannes et nytt begrep: Anorektiske organisasjoner. Det er organisasjoner som søker å fungere med maksimal forbrenning, og minimal input.  Det er organisasjoner hvor samtalen og småpraten ikke anses effektiv, eller er ført inn i virksomhetsplanens kjønnsløse og "effektive" vokabular.

Forskeren Gunnar Ekman tok i sin doktorgrad et oppgjør med den "effektive samtalen". Organisasjoner utvikler seg ikke først og fremst gjennom planer eller formelle møter, men gjennom at folk snakker sammen og lar praten handle om det hjertet er fylt av. Han vil innføre småpraten som et viktig element i ledelse.

I dette foredraget belyses spørsmål som: Går det an å være langsomt tenkende og effektiv på samme tid? Går det an å gi mennesker menneskelig tid, uten å tape yteevnen og standarden i produksjonen? Går det an å fremme samtalen, uten å skape pludrende kulturer? Går det an å la medarbeidere ha personlige måter å gjøre oppgavene på, uten å miste et samlet grep? Går det an å skape mer effektivitet, gjennom å ha mindre stress?

Foredraget bringer refleksjoner og erfaringer omkring slike spørsmål. Det er rettet til ledere og organisasjoner, og har en tydelig teoretisk forankring i moderne kommunikasjonsteori.